Hender på bakken og politisk påvirkning

– Samtidig som de fleste av oss frivillige jobber med praktisk dyrevelferd, jobber Dyrebeskyttelsen Norge sentralt med større og mer overordnede saker, forteller Lillian, som har vært frivillig i Dyrebeskyttelsen Norge i 17 år.

– Vi jobber todelt – størsteparten av arbeidet vårt er praktisk hjelp til dyr i nød, og den andre delen er å jobbe mer overordnet for at dyr skal få det bedre, ved å påvirke politikere og beslutningstakere for å bedre dyrevelferden i Norge. Vi jobber blant annet politisk for å få på plass dyrevelferdsplaner i alle kommuner, et bedre lovverk og et dyrepoliti, forteller Hanne Svenningsen, som jobber i Dyrebeskyttelsen Norge.

At det er mange frivillige som vil stille opp for dyrevelferden, er helt avgjørende for samfunnet vårt, sier Hanne.

– Vi ser det som en samfunnsoppgave å ta vare på dyrene våre. Denne samfunnsoppgaven dekker dyrevernorganisasjoner som Dyrebeskyttelsen Norge nå, fordi det ikke finnes statlige organer som tar ansvaret for dyrevern.

– Vi får ikke statsstøtte for å hjelpe dyr i nød, så alt arbeidet vi gjør baserer seg på frivillighet og pengeinnsamling. Det er frivilligheten som har tatt på seg denne samfunnsoppgaven. Det er takket være de frivillige at Dyrebeskyttelsen Norge eksisterer og kan være det tilbudet det er i dag. 

Tosidigheten og symbolikken i buret

Hanne forteller hvorfor buret er et sterkt symbol for det frivillige arbeidet med dyrevern:

– Buret kan romme nesten alle dyrene vi hjelper. Om vi er ute og fanger forvillede katter i en kattekoloni på en søppeldynge eller et fiskemottak, så setter vi ut feller med bur for å hente dem inn til behandling og nye hjem. Er det pinnsvin, fugler eller annet skadet vilt, ender de også opp i et bur på veien til et bedre sted.

– Pelsdyrene i pelsdyrnæringen har dessverre stått i bur altfor lenge, selv om den samlede innsatsen fra mange dyrevernorganisasjoner i mer enn 60 år har bidratt til at pelsdyrnæringen endelig er avviklet. 

– Buret er et veldig sterkt symbol, som rommer veldig mye av det vi jobber med. De fleste dyrene er innom et bur i en eller annen form. Enten hjelper vi dem ut av buret, eller så må vi ha dem inn i buret for å hjelpe dem videre.

Det er viktig at Dyrebeskyttelsen Norge har frivillige å spille på – de er helt avhengige av både planlagte fosterhjem for å avlaste hjelpesentrene, og akutte beredskapshjem som kan stille opp når som helst på døgnet. 

– Vi får en del henvendelser fra Politiet og Mattilsynet, når de har vært i kontakt med dyreeiere som ikke får ha dyrene sine lenger. De offentlige instansene har nemlig ikke en beredskap hvor de kan ta imot dyr. Da må Dyrebeskyttelsen Norge og disse foster- og beredskapshjemmene stille opp, sier Hanne.

Stort og meningsfullt fellesskap

Lillian Auliff fant et meningsfullt og stort fellesskap da hun begynte som frivillig i Dyrebeskyttelsen Norge. 

– Jeg flyttet fra USA til Norge med min norske mann i 2006. Ikke lenge etter at jeg kom hit, fant jeg den lokale avdelingen til Dyrebeskyttelsen Norge i Mandal. Og siden det har jeg vært frivillig.

– Frivilligheten gav meg en mulighet til å gjøre noe og skape noe som var mitt, og det ble en veldig stor del av livet mitt, forteller Lillian, som er utdannet veterinær, og har mye fagkompetanse og erfaring hun kan ta med seg inn i jobben som frivillig.

– Men det som har vært viktigst for frivilligheten min, er fellesskapet vi har.

Fra foring og stell – til vaksinering og ID-merking – til nye og trygge hjem

Som frivillig kan man blant annet hjelpe til med foring, vasking, sosialisering og stell av dyr på et av hjelpesentrene til Dyrebeskyttelsen Norge. Det frivillige arbeidet er aldri statisk, og varierer også avhengig av avdelingenes størrelse og plassering i landet, forteller Hanne Svenningsen. 

– Størsteparten av de frivillige jobber med praktisk arbeid med dyr i nød, med alt fra fugler og pinnsvin, til katter, hunder, kaniner, marsvin og reptiler. Vi hjelper alle etter beste evne!

Det er også mange frivillige som gir av tiden sin ved å være fosterhjem – det er nemlig verken plass til eller mulig å ha alle dyrene på hjelpesentrene. 

– Vi trenger frivillige som kan være fosterhjem til dyr som er skadet og har behov for ekstra pleie, eller dyr som trenger mer sosialisering, som forvillede katter, eller kattunger med mor som trenger litt ekstra oppfølging. Og alle hunder blir plassert i fosterhjem, sier Hanne.