Hjelpe-telefonen

Øystein og Frank er begge frivillige i Kors på halsen. De har lang erfaring og utallige samtaler med barn i både fine og vonde situasjoner bak seg.

– Mye av det vi gjør er å støtte barn som ofte tenker godt på egen hånd, men som ser en verdi i å tenke tanker høyt, sammen med andre. I stedet for å snakke med venninna man krangler med eller læreren som er urettferdig, er det kanskje lettere å snakke med oss, sier Øystein.

Fjernt, men likevel så nært

Tjenesten har utviklet seg med årene, og er nå ikke lenger en ren telefontjeneste. Nå svarer de også på mail, og de har en chat-tjeneste som er åpen hver dag mellom kl. 14 og 22. Men det er ingen tvil om at det er den gammeldagse hjelpetelefonen som når lengst.

– Jeg begynte i Kors på halsen for 13 år siden. Da brukte man fortsatt telefonrør – nå har vi gått over til headset. Den du prater med kan være veldig langt unna; til og med være i utlandet, sier Øystein.

– Samtidig får du en følelse av at i det øyeblikket, i den samtalen, er dere veldig nære. Det er en så spesiell følelse; de beste samtalene foregår på telefon. Vi er jo på chat også, men det er i telefonen jeg synes det er gull. Man kommer nærmere den andre. Så det telefonrøret betyr ganske mye, forteller han.

De to frivillige er enige om at de opplever at telefonen gir de beste samtalene. De kan få mer umiddelbar respons, lytte til stemmeleie og fange opp følelsene på en annen måte – noe som er veldig viktig for at de skal kunne forstå det større bildet.

– Man kan tenke at telefonledningen mellom oss er veldig lang, men den føles likevel kort når vi får barn og ungdoms tanker, gleder og bekymringer så tett på. Det er veldig fint, sier Frank.

– Hvis det er et alvorlig tema vi snakker om, har jeg fortsatt den refleksen i meg at jeg får behov for å reise meg opp fra stolen fordi temaet krever at man tar dem på ytterste alvor, at man mobiliserer enhver god tanke og ethvert godt forslag man har i kroppen, supplerer Øystein.

Én samtale, og så er det over

Selv om de har en del hyggelige samtaler, blir det også mange vanskelige. Men etter mange år i tjeneste, har de to lært seg at de gjør det de kan mens de har barnet på telefon eller chat, for så å legge det fra seg når de legger på. Tjenesten er nemlig helt anonym, så når røret legges på, er det ikke mer de kan få gjort.

– Noen samtaler går selvfølgelig mer inn på oss enn andre  – men vi er ikke en instans som skal helbrede. Vi skal være en samtalepartner, og vi skal støtte så godt vi kan, sier Frank.

– Men det er ikke bare negative eller vanskelige ting folk kommer med. Det kan være positive ting også – kjærlighet, eller små spørsmål de trenger hjelp med, men som de ikke har andre de kan snakke med om. Ikke alle har foreldre som gjør middagen til en samtalearena. Da er det veldig bra at man har en sånn tjeneste som oss, sånn at man kan snakke om smått og stort med en trygg voksen.

Man gjør det man kan

De to forteller at de går inn i en slags boble når de jobber i Kors på halsen. Man kan høre mange vonde historier mens man jobber, men så går man hjem og legger det fra deg.

– Vi vet at vi har gjort det vi kunne for barnet. Vi vet også at vi ikke vil ha mulighet til å finne ut hvordan det gikk, fordi tjenesten er anonym, og fordi vi sannsynligvis ikke vil få kontakt igjen. Noen ganger kan jeg knapt gjengi hva slags samtaler jeg har tatt del i, fordi jeg mentalt har slått meg til ro med at jeg har gjort det jeg kan, og at min del av jobben er gjort, sier Øystein.

Frank kjenner seg igjen i det.

– Jeg har lært meg å hanskes med de følelsene som oppstår etter jeg har pratet med noen som har det vanskelig. Det er klart jeg husker vonde situasjoner og historier, men vi blir mer hardhudet etter å ha snakket med barn og unge i alle mulige situasjoner. Vi vet at det er sånn Kors på halsen fungerer: Vi gjør det vi kan i hver enkelt samtale, men så kan vi ikke gjøre mer. Det som er helt tydelig er at det er like viktig å prate sammen i 2021 som det alltid har vært.