Stavkirke- modellen

Historier og tradisjoner verdt å verne

Historien om Fortidsminneforeningen er både historien om Norge – og en historie om aktivisme, frivillighet og engasjement for å bevare vår kulturarv.

– Alle bygninger forteller en historie og er et uttrykk for den tiden den ble bygget i. Men hvem skal fortelle historien dersom byggene går tapt? Anne Aarvig Falster jobber i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus som holder til i en løkkegård fra 1600-tallet: Vøienvolden på Sagene i Oslo. Her engasjerer frivillige medlemmer seg i alt fra store årlige publikumsarrangementer til hagegruppen som skal tilbakeføre det historiske hageanlegget.

I foreningens tidlige år var arbeidet med å spre bevissthet om kulturminnene og deres verdi kanskje like viktig som å finne og vedlikeholde dem. Slik bidro Fortidsminneforeningen til å bygge nasjonal stolthet i perioden rett etter at Norge ble selvstendig.

Slik Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet folkeminner, reiste de første medlemmene av Fortidsminneforeningen rundt for å finne og dokumentere verneverdige bygninger. Den første eiendommen de fikk, i 1846, var Tautra klosterruin. I dag eier og ivaretar foreningen 45 historiske eiendommer over hele landet, de fleste av dem åpne for publikum.

Frivillighet er alt fra aktivisme til modellbygging

Fortidsminneforeningen eier i dag den største samlingen av eiendommer fra middelalderen – blant annet åtte stavkirker og elleve middelalderbygninger. Selve juvelen er Urnes stavkirke i Luster i Sogn, som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er også den som stilles ut på Frivillighetens museum. Her ser du riktignok en modell av stavkirken, bygget av en av foreningens 7600 medlemmer.

Arne Borgen, et mangeårig medlem, har laget denne modell av hvordan Urnes stavkirke kunne ha sett ut da den ble bygget. Det ligger åpenbart mye arbeid bak den, så den symboliserer både selve bygningsarven, den frivillige innsatsen og alt det som er bevart takket være den.

Den frivillige innsatsen har vært helt avgjørende for foreningen, særlig i begynnelsen da det ikke fantes noe offentlig kulturvern. At mange av våre stavkirker i det hele tatt er bevart er ganske fantastisk, for de ble sett på som barbariske byggverk, upraktiske og for små til å samle menigheten.

I dag bidrar frivillige til vedlikehold og drift av eiendommene gjennom dugnadsarbeid, og de står på barrikadene i forskjellige vernesaker rundt om i landet. Slik skaper de oppmerksomhet rundt viktigheten av bygningsarven vår. De jobber sammen om å bevare det unike i nærområdet, samtidig som de skaper et sosialt og levende miljø rundt historiske bygg og kulturmiljøer.

– Fortidsminneforeningen er tuftet på frivillighet. Hvis vi ikke hadde hatt frivillige i Norge, tror jeg det er veldig mange kulturminner som hadde forfalt. Landet vårt hadde hatt så mange færre farger, mindre særpreg, og kunne vært historieløst. Det er det veldig meningsfullt å være med på å bevare, avslutter Anne Aarvig Falster.

Den frivillige innsatsen har vært helt avgjørende for foreningen, særlig i begynnelsen da det ikke fantes noe offentlig kulturvern. At mange av våre stavkirker i det hele tatt er bevart er ganske fantastisk, for de ble sett på som barbariske byggverk, upraktiske og for små til å samle menigheten.

I dag tar de frivillige vare på eiendommene, og i tillegg står de på barrikadene i forskjellige vernesaker rundt om i landet for å skape oppmerksomhet. De jobber sammen om å bevare det unike i nærområdet – og det unike med Norgeshistorien – samtidig som de skaper et sosialt og levende miljø rundt de historiske byggene.

Den daglige driften er det lokallagene og fylkesavdelingene som står for, forteller Ljosåk Ross. Det er et lokallag eller en fylkesavdeling knyttet opp mot hver enkelt eiendom. De frivillige står for det daglige arbeidet med alt fra vedlikehold til omvisning og kurs i bygningsvern.

– Fortidsminneforeningen er tuftet på frivillighet. Hvis vi ikke hadde hatt frivillige i Norge, tror jeg det er veldig mange kulturminner som hadde forfalt. Landet vårt hadde hatt så mange færre farger, mindre særpreg, og kunne vært historieløst. Det er det veldig meningsfullt å være med på å bevare, avslutter Anne Aarvig Falster.