Trenerfløyta

Organisering av treninger, kakebaking, kjøring til og fra. Frivilligheten stiller opp med hele 58 millioner dugnadstimer i norsk idrett hvert år. Rundt 700 000 personer gjør en innsats for at hjulene skal gå rundt i over 11 000 idrettslag rundt om i Norge.

Uten frivillig innsats stopper idretts-Norge.

Trenerfløyta har vært med Børre Sunde som fotballtrener i 16 år. Han kom inn i idrettsfrivilligheten da hans eldste av fire barn ville begynne å spille fotball som femåring. Børre hadde selv spilt håndball og fotball i mange år ved samme idrettsklubb, og synes det var naturlig å stille opp med sin egen tid.

Som så mange andre idrettsklubber i Norge er Nordstrand Idrettsforening klubbstyrt men foreldredrevet. Klubben setter rammebetingelsene, treningstid og sted, og så er det opp til foreldrene å drive lagene frem til en viss alder.

– Da vi foreldre stod og så på hverandre og lurte på hvem som kunne være trener eller økonomiansvarlig, og jeg meldte meg som trener for den årgangen – hadde jeg aldri trodd at jeg skulle fortsette så lenge, sier Børre.

Mangfold, tilhørighet og idrettsglede

Det er spesielt tre ting som har vært viktige for at Børre har villet bidra som trener – å bidra til å skape rom for idrettsglede, stille opp for barna og gi dem et positivt sted å utvikle seg, og å bli kjent med lokalmiljøet og barnas venner.

1. Idrettsglede uansett nivå

– Det viktigste er å se at barna har det gøy og utvikler seg i idretten – og at de blir gitt muligheten til å bli så gode eller ikke gode som de vil. Noen har store ambisjoner, mens andre bare vil ha det gøy med venner på banen. Det er veldig fint å kunne bidra til at de kan finne glede i det nivået de er på.

2. Et sterkt lokalmiljø

– Å trene fotballaget har gitt meg en mulighet til å bli kjent med vennene til barna og få et innblikk i hvem barna er utenfor hjemmet – både hvordan de kommuniserer med venner og hvordan de har det utenfor husets fire vegger, sier Børre.

– I tillegg er det fint å bli kjent med de andre barnas foreldre. Det bygger et sterkt kontaktnettverk av folk i nærmiljøet, som vi både har fått glede av i forbindelse med fotballen og ellers.

3. Muliggjøre mangfold

– Kubbene gjør en kjempeinnsats for lokalmiljøet, og hvis vi som foreldre ikke stiller opp, blir det ikke noe idrettstilbud som er tilgjengelig for alle. Da hadde vi bare hatt lukkede elitemiljøer for de som har råd til å betale for profesjonelle trenere – og en hel haug av unger som ikke hadde fått mulighet til å drive med idrett. Når vi stiller opp frivillig, bidrar vi til mangfold i miljøet.

– Selv om en voksen kar med trenerfløyte ikke er den store helten til trettenåringene, tror jeg at de skjønner at den rollen som jeg og andre foreldre har hatt er viktig for miljøet de har vokst opp i når de blir større. At de kan se tilbake på tiden i fotballen og idretten som positiv fordi de har blitt fulgt opp og blitt sett av voksne gjennom oppveksten, håper Børre.

– Selv om de store heltene ofte er de betalte trenerne til førstelaget fra tenårene og oppover – og fattern som går rundt og flytter på kjegler og blåser i fløyta bare er en fyr som alltid er der.

– Barna skjønner at det er viktig at det er noen som engasjerer seg, og jeg håper det gjør at de selv kan ha lyst til å stille opp når de blir voksne. Hele grunnmuren til norsk idrett er frivillighet – enten det er dugnad, å være trener, holde på med økonomi eller sponsing, eller å kjøre ungene til og fra. Ingenting hadde skjedd hvis det ikke hadde vært frivillige, mener Børre.

– Selv om man begynner som trener med personlige og egoistiske motiver, at mitt eget barn skal ha det bra og få dette tilbudet, så ser man raskt at det også er viktig for laget, lokalmiljøet og det sosiale miljøet blant ungene. Og om vi ser utenfra er jeg bare en bitte liten brikke i en stor klubb – som igjen er en bitte liten brikke i norsk idrett. Men det er summen av alle de små brikkene som gjør at idretten går rundt.

Uansett hva du gjør og kan stille opp med av tid, så hjelper det.